Pregnant in heels?

Før jeg ble gravid første gangen, hadde jeg en idé om hvordan det skulle være å gå gravid. Jeg hadde planer om å være 'pregnant in heels'- slank&flott med en liten kulemage. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt meg, og mine høyhelte sko havnet fort på hylla til fordel for lave, komfortable sko. 

I min forrige graviditet jobbet jeg på kontor, og rundt 4 måned begynte jeg å få sterke smerter nederst i korsryggen og i halebenet etter mye sitting. Jeg forsøkte forskjellige sittestillinger, sto innimellom med hevet pult, men smertene forverret seg raskt og til slutt klarte jeg knapt verken å gå, stå eller sitte. Smertene var der hele tiden, og skapte også en uendelig rekke med søvnløse nettet der jeg forsøkte å legge meg i en komfortabel stilling, mens det strålte av smerte i begge hoftene. 

Siden dette var min første erfaring med graviditet, hørte jeg på alle som sa at 'graviditet er ingen sykdom', og 'det skal gjøre litt vondt her og der', og gikk med smertene i månedsvis før jeg begynte med behandling. Da jeg endelig fikk hjelp av kiropraktor (på Bekken&Barn) hadde jeg gått med låsning så lenge at det hadde blitt betent. Jeg fikk god hjelp, og selv om smertene ikke forsvant, ble det mye lettere å bevege seg og jeg følte meg faktisk bedre de siste ukene av svangerskapet enn jeg hadde gjort på månedsvis:)

Alle svangerskap (og kropper) er forskjellige, og selvsagt er det å være gravid i seg selv ingen sykdom, men når det gjelder svangerskapsrelaterte smerter/plager som er så sterke at du ikke fungerer i hverdagen, da kan det regnes som 'sykdom' i mine øyne.

Jeg var såpass heldig at da min forrige graviditet var over, var det som om bekkenet, ryggen og alt 'klikket' seg på plass i løpet av et par uker, og jeg slapp varige plager. Jeg følte meg så lett&sprek, og nærmest spratt rundt med barnevogna på tur. Smertene ble fort glemt, og månedsvis med babykos lå foran meg:) 

Da lillegutt var ca.6 mnder, ble jeg gravid igjen, og jeg tenkte at siden det var så kort tid siden forrige graviditet, kanskje det ikke kom til å bli like smertefullt når bekkenet vider seg ut igjen? Men så sannelig, rundt 4 mnder på vei begynte det på samme måten som sist.. Denne gangen er jeg hjemme med lillegutt, og dagene mine innebærer ikke sittende arbeid, men leking, trilling, løfting etc, men smertene er de samme. Maskineriet føles stivt og uberegnelig, og går jeg en lang trilletur (som jeg forsøker å gjøre nesten hver dag for begges beste), stivner alt til og jeg klarer knapt å gå til toalettet resten av dagen. Heldigvis er lillegutt stor nok til å trives med å rusle langs møbler og leke på gulvet så det blir ikke så mye bæring lenger. Denne gangen kjente jeg igjen tegnene, og har begynt med kiropraktorbehandlinger allerede, så forhåpentligvis forverrer det seg ikke like raskt som sist. 

Tiden går fort mot sommer, og all verdens plager er selvsagt verdt det når det er en liten bebis i andre enden! :) Jeg ser frem til å gå turer med begge mine små, trene og komme i god form etter to tette svangerskap og få kroppen min tilbake:) Men det er en god stund igjen, og jeg skal nyte denne tiden med voksende mage, spark innenfra, forberedelser til vår lille jente, og kose meg med lillegutt som snart blir storebror:) 

Dette er ikke ment som klaging, bare en beskrivelse av min opplevelse:) Jeg har vært heldig nok til å ikke få noe særlig svangerskapskvalme, så der er jeg heldig! Alle kropper og svangerskap er som sagt forskjellige, og dette er min opplevelse:)

Hadde dere noen sterke plager under svangerskapet(ene)? I så fall hvilke?

Ha en fin dag videre! 

-S-