Jeg har heldigvis ikke opplevd noe alvorlig i løpet av mine svangerskap, og jeg er så heldig å ha to friske, flotte barn. Det å ha bekkenløsningsplager er virkelig ingenting i forhold til de som det skjer noe virkelig alvorlig med, men smertefullt- det var det.
Her er min historie:
Da jeg var ca.4 måneder på vei med Lillegutt begynte jeg å få veldig vondt i ryggen. Jeg jobbet på kontor, og brukte mesteparten av dagen sittende, og selv med hjelp av en naprapat på jobben som hjalp meg finne bedre sittestillinger, ble det fort verre. Gang på gang hørte jeg at 'graviditet er ingen sykdom, det skal være litt ubehagelig å være gravid' etc, så jeg tenkte at det var sånn det skulle være jeg. Etterhvert prøvde jeg å gå til fysioterapeut, men da de hovedsakelig gjør forebyggende arbeid, eller rehabilitering etter en skade/ulykke, var det svært lite hun kunne gjøre når jeg var over halvveis i graviditeten og det verken kunne forebygges eller rehabiliteres. Hun jeg gikk til var veldig hyggelig, og gav meg litt lindrende massasje i korsryggen, men det hjalp ikke, og jeg ble bare verre for hver uke som gikk. Jeg ble gradvis mer umobil og derfor gradvis mer sykemeldt.
Jeg presset meg så hardt jeg kunne for å kunne jobbe, for jeg følte veldig på at jeg ikke ville være 'en av de' som blir gravid og bare klager. Livet bestod av å jobbe, for så å krasje på sofaen og ligge der i et hav av puter frem til jeg la meg. Jeg orket aldri finne på noe, så jeg ble ganske isolert disse månedene. Min kjære var helt fantastisk og ryddet, vasket, handlet og lagde mat- uten han hadde det ikke fungert! Heldigvis fikk jeg stor forståelse på jobben, og jeg ble til slutt 100% sykemeldt to måneder før termin. Jeg kunne knapt bevege bena, og følte at jeg hadde på meg en åletrang, stiv jeans (noe jeg virkelig ikke hadde). Hvis jeg satt skøt smerten oppover korsryggen og nedover baken og lårene, da jeg gikk var det samme sak bare verre, og hvis jeg lå, verket det smertefullt utover hoftene. Dette gjorde det praktisk talt umulig å sove, så det gjorde ikke akkurat ting bedre. Det føltes litt som at jeg ikke hadde noe 'padding' noe sted- at skjelettet mitt vred seg hardt rundt i åpne sår (beklager udelikat beskrivelse!)
Da jeg ble 100% sykemeldt begynte jeg å gå til kiropraktor hos Bekken&Barn, og endelig var det noe som hjalp! Smertene ble absolutt ikke borte, men de ble holdt i sjakk, så de ble ikke verre, og hun hjalp meg med å få mer mobilitet i bekkenet (for på dette tidspunktet var alt så låst i korsryggen at jeg hadde blitt helt betent og hoven). Hadde jeg dratt dit lenge før- da smertene begynte å komme, kunne det muligens blitt stoppet før det eskalerende såpass.. Plutselig var det tid for fødsel, og premien min var endelig her etter noen tunge måneder<3 Det tok et par uker, og selv om maskineriet føltes litt 'rustent', hentet kroppen min seg raskt inn igjen, og smertene ble borte:)
Da lillegutt var knapt 6 måneder ble jeg gravid igjen. Vi planla to tette, og ble overrasket med veldig glade over at det skjedde såpass fort. Jeg følte meg sterk og i grei form, og håpet at smertene ikke ville bli like ille denne gangen. Men som sist begynte jeg å få smerter da jeg var ca. 4 måneder på vei. Jeg dro tidlig til kiropraktor og fysioterapeut denne gangen, og fikk god hjelp, men denne gangen eskalerte det enda raskere og jeg ble raskt verre. Siden jeg hadde så tette svangerskap hadde nok ikke bekkenet rukket å stabilisere seg helt imellom, og siden jeg var i mammaperm, kunne jeg ikke akkurat bli sykemeldt for å komme meg heller.. Også denne gangen var min kjære en stor støtte- og lot meg slappe av mens han fikset det meste<3 Jeg følte meg som en dårlig mamma i denne perioden, for jeg lå nesten bare på sofaen mens lillegutt løp rundt meg.. Jeg ble kose-mamma, min kjære ble leke-pappa. Jeg lengtet etter å ta med lillegutt på lekeplassen og løpe rundt etter han! Min kjære fikk tatt litt hjemmekontor innimellom på de verste dagene for å hjelpe meg med løft, og han fikk kombinert pappapermen med delvis sykemelding på slutten av svangerskapet da jeg gikk på krykker og knapt kunne løfte meg selv. Jeg gikk glipp av mye sosialt i disse månedene også- både bursdager og bryllup, og venner og familie ble vant til å alltid besøke oss. Det var noen lange måneder på slutten, men så ble Bitteliten født og premien min var her<3 Denne gangen tok det mye lenger tid før smertene ble borte, og jeg fortsatte behandling noen uker etter fødselen.
Nå er det snart 8 måneder siden, og jeg har vært flink til å trene yoga og styrke, og går en lang tur hver dag. Alikevel kommer smertene tilbake fra tid til annen, og jeg blir redd.. Er dette forbigående, eller kommer jeg alltid til å ha det med meg? Nå skal jeg ta tak i dette igjen, og gå til behandling her i Tbg, så forhåpentligvis blir jeg 'kurert'. Det er uvandt å ikke kunne holde på som jeg vil, men måtte ha i bakhodet at jeg må ta hensyn til kroppen min (noe jeg ikke er flink til for jeg liker et høyt tempo!) Dessuten har det nok tatt på å være hjemme med to barn som blir tyngre for hver dag;)
Men- mine to søte små er ABSOLUTT verdt det, og jeg er utrolig heldig bare så det er sagt! Jeg bare vet at det er lett å føle at 'alle' andre løper marathon i høye heler når de er høygravide, legger på seg 3kg og verken har vondt eller forstår at noen andre kan ha det, så tenkte det er greit å fortelle om hvordan min opplevelse med bekkenløsningsplager har vært.. :)
