Rustent maskineri?

Det er kjipt å føle at man vil så mye, men at kroppen ikke henger med.. Jeg er fortsatt ung, i starten av 30-årene, og er vant til en kropp jeg kan stole på. Før jeg ble gravid første gangen, hadde jeg aldri hatt problemer med ryggen. Jeg har trent mer i noen perioder, og mindre i andre- som folk flest, men har følt at jeg har god holdning, og en sterk kjernemusklatur siden jeg danset ballett da jeg var yngre. 

Jeg har skrevet om dette før, men her er et lite sammendrag: I midten av mitt første svangerskap fikk jeg store smerter i korsrygg og bekkenet, og hele dette området var låst. Det forverret seg raskt selv med behandling av kiropraktor og fysioterapeut, men ble heldigvis mye bedre etter jeg hadde født. Da jeg ble gravid igjen etter få måneder, ble det verre enn noen gang, og ble krykkegående. Disse smertene sliter jeg dessverre med enda - over et år siden siste fødsel.

Mine to elsklinger<3

Jeg gjør det jeg kan (øvelser fra kiropraktor/fysioterapeut, yoga og bassengtrening), og går fortsatt til behandling, men det blir ikke bedre.. Jeg er i grunn en positiv person, men nå er jeg lei av at det ikke blir bedre, og lei av å føle meg som en gammel dame med rustent maskineri. De som behandler meg sier at det er svært liten sjanse for at dette blir kronisk, men at det dessverre kan ta 2-3 år før man er bedre, så jeg må bare være tålmodig. Tanken på å muligens ha det sånn her i kanskje 1-2 år til gjør meg utrolig trist. Jeg prøver å fokusere på hvor heldig jeg er som ikke har det verre, for det er mange som sliter med langt verre og mer alvorlige plager enn meg. Når jeg tenker på det, føler jeg meg teit som synes synd på megselv.. Jeg er ufattelig heldig som har fått to så nydelige barn! Det er jo absolutt verdt det<3 

Jeg er en person som elsker at det skjer mye, at det er liv&røre og masse prosjekter på gang. Da er det kjipt å måtte begrense meg til å gå turer, og mye av tiden sitte/ligge på sofaen oppbygget med puter fordi hver eneste stilling jeg har i mer en noen minutter  gjør utrolig vondt. Det høres kanskje ut som jeg overdriver, men tro meg, dette er smertefullt. Det er som et varmt 'belte' som går fra hofte til hofte og nedover mot halebenet. Det stikker, brenner og er sårt (dette er hele tiden), men sitter jeg en stund, står en stund, ligger en stund eller går et stykke, stivner det til og låser seg, og det iler smerte oppover ryggen og nedover et-eller begge lårene. 

Jeg våkner ila natten av at jeg har ligget for lenge i en stilling og det gjør vondt, og det er vanskelig å finne en behagelig stilling. Jeg er SÅ lei! Jeg vil så gjerne ha den pålitelige kroppen min tilbake, som kunne gå i høyhelte sko året rundt, og som aldri hadde vondt et sted. Jeg håper virkelig det er sant at dette vil gå over til slutt.. Da skal jeg aldri ta det for gitt igjen! :)

Er det noen andre som fortsatt sliter med svangerskapsrelaterte bekkenplager lenge etter fødsel? Hva hjelper for dere?

Beklager et rotete, og klagete innlegg- jeg trengte vel bare en liten utblåsning:)

-S-